hits

HverdagsKAOS

Som noen av dere vet så har jeg tidligere snappet fast for en konto som utelukkende handlet om småbarnslivet med tvillinger.
Det var der jeg fikk øynene opp for blogging, da flere spurte meg om jeg ikke også kunne begynne å skrive litt fra hverdagen vår. 
Vi har verdens beste hverdag. Den inneholder mye mas og mye kos. 
Noen dager er det tøffere å være forelder enn andre. 
Jeg syns det er så viktig at alle dere småbarnsforeldre der ute virkelig skjønner at vi ikke er alene om å ha det tøft til tider. 
Klart man blir sliten når barnet ikke sover, eller trassalderen har slått inn for fullt. Utfordringer vil det garantert bli når man er forelder. 
Men GURIMALLA for et deilig liv! 
 

Min mamma har alltid sagt at hun lengter tilbake til da vi 3 barna var små. Hun kan si noe sånt som at hun angrer på at hun ikke nøt hverdagen mer enn hun gjorde, fordi dagene gikk så fort. 

Ja rett og slett slik som jeg tidligere har skrevet og referert til: 


«Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet.» Stig Johansson

 

Dette har jeg tenkt mye på fra dag én med babyene. Jeg har virkelig tatt meg tid til å stoppe opp for å kjenne etter hvor takknemlig jeg er som har det så bra! 
Jeg vil absolutt ikke fremstille som noe perfekt på noen som helst måte, for det er ikke sant i det hele tatt. Hverdagen er full av utfordinger, men det er noe i det ordtaket som sier: "Det er ikke hvilken utfordring du får som har noe å si, men hvordan du tar det." 

Fra første stund sa Morten og jeg tydelig i fra til familie og venner som skulle komme på barselbesøk at hus fikk være hus, vi voksne ser ikke ut, for vi voksne har rett og slett ikke tid til hverken å dusje eller kle oss i pene klær, men kom om dere vil :)
Her serveres det ikke hjemmelagde kanelsnurrer, og kaffen din får du mest sannsynlig drikke kald.
Det var så deilig å være enige om hva som var viktig. 
Med to småtasser som ble født premature og som krevde hvert eneste minutt av døgnet, hadde vi så vidt tid til å dusje. Hvorfor da prioritere at det skulle se ut som noe annet? 
Nei, ellers takk...

Det valget om å ikke ha behov for å la alt se perfekt ut, har hjulpet oss veldig på veien de siste 4 årene. 


Jeg husker mammaen min (som forresten er verdens beste) kom hjem til oss og lurte på om jeg ikke snart burde tørke litt støv. Hun nevnte også at det var på tide og vaske stoffet i vippestolene. Der satt jeg som ei ku i sofaen og amma og pumpa og spiste for å få nok energi til å overleve døgnet. Hva pokker hadde det å si om vippestolene var skitne, de fungerte utmerket til oppgaven sin likevel... Hehe. 
Jeg kjenner jeg ikke får sagt det tydelig nok. Jeg hater at folk er opptatt av hva alle andre synes hele tida. Det er liksom det aller verste jeg vet med «å bli voksen», dette ansvaret for at ting skal se så forbanna bra ut til en hver tid. 


Mamma tørka støv og vaska forresten stolene for meg, bare så det er sagt,- hoho! (tror jaggu hu har vaska både gulv og rødda da dette bildet ble tatt)


Morten fikk hjelp av noen kamerater da verandaen skulle fikses, men det gjenstod en liten del som Morten måtte gjøre sjøl.
Jeg tenkte mitt og visste at det kom han ikke til å klare å prioritere de første ukene. Og nettopp det skjedde, ukene gikk og kameratene lo fordi han ikke hadde fått jobben gjort. 
Jeg trengte jo hjelp til de små straks  Morten kom fra jobb, og da de endelig sovnet på kvelden var vi voksne nødt til å legge oss vi også. Så verandaen kom i andre rekke.
Vi visste det var full rulle hele natta, med kolikk i 6 mnd. og en baby som ikke sov lenger enn maks 50 minutter av gangen. 
Jeg skulle pumpe nok melk, og Morten måtte hjelpe å mate. Kjenner jeg blir sliten bare av å skrive om det.
Heldigvis får man superkrefter når man er blitt foreldre, det må jo være noe sånt som skjer? Hvis ikke hadde vi ikke klart det. 
Mye sutring på meg nå, men jeg har ei venninne i samme situasjon med tvillingbabyer med kolikk og et kaos rundt seg. 
Så dette innlegget er dedikert til deg. 
La hus være hus, la folk komme med ferdige middager, og ta deg tid til en dusj mens babyene ligger på badematta og skriker litt. 
Det ordner seg. 
Livet med små er hektisk, men fantastisk :)

Og til dere som har noen i familien med baby(er) eller ei venninne som mangler søvn: 
Gå gjerne en tur med vogna, eller legg noen porsjoner med middag i frysa. 
Den beste hjelpen vi fikk i den første tida, var kanskje ikke så stor for de som hjalp til, men for oss slitne småbarnsforeldre var det  så uendelig viktig for å få hverdagsfabrikken til å gå rundt. 

 

Følg gjerne vår hverdagskaos på snapchatten min :) 

 

Bensinhack

I morges la jeg ut en story på snapchatkanalen min : #Fonhuset, om at jeg alltid, uten unntak kjører på feil side når jeg skal fylle bensin på den ene bilen vår.
Jeg lærer virkelig aldri hvilken side tanken er på. Parkerer inntil pumpa, går ut av bilen og tar frem kortet. Like herlig må jeg inn i bilen og snu eller finne en annen pumpe hver gang...

Haha..



 

Meeen, med våkne følgere så lærte jeg noe nytt i dag! 
(Trodde jeg)

Jeg fikk mange tilbakemeldinger av folk som mente at man kan se det på selve IKONET, hvilken side bensinslangen er på. 

 

 

Jeg måtte ta en sjekk, for jeg kan vel ikke har kjørt bil i 10 år uten å legge merke til at ikonet har hatt slangen på ulike side på de forskjellige bilene vi har hatt? 
Morten var enig med meg, og kunne heller ikke skjønne at det er ulike ikoner. 

 

Så han gikk ut i kveld og tok en kikk. 
Det stemmer altså ikke.
Ikonet er likt på begge biler, med slangen på samme side, altså passasjersiden. 
Dene ene bilen vår har tanken på høyre og den andre på venstre, så denne teorien er feil.
Kanskje dere som trodde dette var en indikasjon, uansett har tanken på høyre side? Hehe :) 
Så til dere som har lært meg noe i dag så kommer det altså ikke til å hjelpe meg videre her i livet når det kommer til å fylle bensin. 




Morten derimot, han viste meg at de aller fleste biler har en pil ett eller annet sted i dashbordet som SKAL vise riktig side.
Så aldri så gæærnt at det ikke er godt for noe. 

 

Mye greier med bil.
Tror vi går for EL bil neste gang ass. 

(Nå ler mannen i bakgrunnen og sier at vi sikkert får samme problemet med å finne strømuttaket, så glem det siste der med EL bil) :)  
 

 

FØNfact på en tirsdagskvæld

 

  1. Jeg var utvekslingsstudent i Paraguay i 2.klasse på videregående. 
     
  2. Valgte meg det landet som student, fordi jeg aldri hadde hørt om det før. Ante virkelig ikke hvor i verden det lå engang. 
     
  3. Er med andre ord litt gæærn, men aldri så gæærn at jeg ikke har kontroll. Skal aldri si aldri.
     
  4. Har spist en God Morgen JOGERT hver kveld siden jeg var 3 år. Med unntatt av de siste åra hvor alt har vært litt kaos. 
     
  5. Ja, jeg sier Jogert, og ikke Yoghurt som det heter. 
     
  6. Har cøliaki,- ikke sånn trendy glutenallergi, men ekte,- påvist med kamera og prøver i tarmen. Deilig. 
     
  7. Ler så sykt godt av meg selv. Det er ikke alltid vitsene mine slår an, særlig her hjemme, men da kan jeg i hvertfall le litt sjæl om ikke annet. 
     
  8. Har blitt erta for at jeg var så tynn på barneskolen. I dag blir jeg ikke erta så mye for det lenger. Pussig i grunn. 
     
  9. Har virkelig troa på at det er myyyye mellom himmel og jord. 
     
  10.  Kan flagge høyt på 17.mai, tror nemlig det er den dagen jeg ble laga. Hoho...
      

    #Fønfact #GodNatt

Vippesolbrilla er trendy igjen! Ifølge meg da..

I sommer holdt ikke budsjettet mitt til at jeg kunne prioritere å kjøpe meg solbriller med styrke i glassene. 


Dere har vel lest innlegget om den nysgjerrige brilleslangen som ikke klarer å la være å glo?
 

Etter en tilfeldig runde i et album fra da jeg var lita, fikk jeg dog en ganske så god idé om jeg skal si det sjæl. :) 
Ja, for på 90-tallet brukte papsen min «superJÅTE» mørke solbrilleglass man kunne vippe over den vanlige brillen for å gjøre de om til solbriller. 
Husker du hva jeg mener? 

Jeg tok turen til Ljosland optikk, som faktisk kan flagge med 70 år på baken med brillemote. Der tenkte jeg de kanskje hadde noe gammalt på lur.
Og jaggu hadde jeg rett!

Så i sommer har jeg sprada rundt med disse sexy vippesolbrillene, og har i grunn vært fornøyd med det. 

Ser dere stilen? 
Ka dere trur? Hehe... 


Det er mange som har hatt det morsomt og mimret da de har sett meg. Ikke minst pappa. Han er kanskje den som syns de var aller finest.
Morten, not so much... 
:)

 


Med sokker i sandalene og rompetaska så er jeg helt innafor campingsesongen 1990. 

Og hva var vitsen med å vise dette? 
Jo, nå er budsjettet for høsten i orden, og snart dukker det opp noen snasne, nye solbriller med styrke til mor i #Fønhuset, og gjett om jeg gleder meg!  
Krysser fingre for sterk sol i september. 

Sommern´s beste minne kosta ikke en dritt!

Ja, for dere vet jo hvordan vi snakker om dette.... Disse #feriene
Alle spør alle. 
«Hvor skal dere i sommer da?» 

Jeg må ta meg selv i det jeg skriver. For jeg har jo spurt kjente og ukjente om det samme hele sommer´n. 

Vi har hatt en lang og fin sommer i campingvogna. Har kost oss maks! 

Dette har vært første sommeren hvor jeg virkelig har latt hus være hus, klesvask være klesvask, og slappet av hele sommeren gjennom.  

Men vet dere hva jeg sitter igjen med som det beste sommerminnet vårt i år? 
Jo, det var at vi sov på verandaen/plattingen! 
Hele gjengen. Mamsen, papsen og de 2 rakkerungene våre. 
Guri så spennende for to små guttepjokker som akkurat hadde feiret 4 års dagen sin. 



Vi slo opp parasollen. 
Jeg hadde noen tyllaktige gardiner liggende, og satte i gang med å lage ei litta hytte. 
Klyper og tepper. Deretter la jeg putene vi bruker i utestolene rett på platting, og la overmadrassen vår fra dobbeltsenga oppå der.. 

Det tok litt tid før vi sovna alle mann, men vi sov natta gjennom, til måkene vekte oss ved 6 tida på morgenen. 
Ja for å sove ute rett ved stranda er ikke lydløst. Bølgene skvalpet hele natta og måkene våknet som sagt tidlig til en ny dag.



For en natt. 
For en opplevelse! 
Det er så lite som skal til for å glede små barn, og ikke minst,- skape herlige sommerminner. 
Gutta ville gjerne ha flere netter utendørs, og de snakker om det fortsatt :)


Dette sommerminnet var gratis, og jeg heier på opplevelser som ikke tømmer lommeboka! 

Gleder oss til neste sommer, med garantert flere netter utendørs, både på verandaen hjemme og på camping. 
Mimmi og PA bygger ei lita hytte, og der har vi blitt lovet å sove i hengekøye under åpen himmel der også. 
Moro for unga, og moro for de voksne!

Ønsker dere skjønne lesere en fin ny uke :) 

Offentlig Toalettbesøk


Jeg har sitti der ofte i sommer og tenkt litt. 

 

Du kommer smygende inn. 
Låser døra bak deg.
Setter deg ned. 
Legger papir i skåla.
Gjør ditt fornødende. 
Bråker så lite du kan. 


Smyger deg igjen ut,
helst når du hører det ikke er andre der. 


Så skjer det. 


Du går ikke rett frem. 
Ikke til nærmeste vask.
Du skrår over rommet.
Velger en vask langt borte.
Du tror at nestemann ikke kan koble deg til båsen du akkurat har brukt. 

 

Problemet er bare:

Jeg skrådde også over rommet da jeg gikk ut.
Du måtte derfor ta ansvar for min bås.
Stakkars... 
 

Heretter går jeg rett frem!
Så vet jeg i hvert fall hva jeg tar ansvar for :) 

 

Uheldig der ja. 
Livet ass... 

 

Vi blir passet på fra Himmelen <3

Det hender at man får tegn på at det finnes noe mellom himmel og jord. 
Det tror jeg så absolutt at det gjør. 
Jeg har ikke tall på hvor mange «tilfeldigheter» jeg har opplevd, helt fra jeg var liten og frem til nå. 
Ofte så står jeg alene i slike situasjoner, og tenker at folk ikke tror på det jeg forteller i ettertid. Da er det litt ekstra spennende når vi er fler som får kjenne på slike mysterier sammen. 

I går skjedde det nemlig noe rart. Eller fint. Eller skummelt. Eller spennende. Eller ja. 
Dere kan jo avgjøre selv... 
 

Vi satt alle fire i sofaen. Guttane i hver sin armkrok til Morten, og jeg litt til og fra. 
Vi bor i huset til besteforeldrene til Morten. 
Han har vokst opp i huset ved siden av, og for en liten gutt var det lett å springe over plenen til Mormor og Besse.
Han hadde et nært og spesielt forhold til besteforeldrene som hentet og brakte, lagde middag og skjemte han bort, hver eneste dag. 


(Bildet er fra ett av mange album mormor laget til Morten. Rim hele veien, - så koselig)


Han fortalte gutta om hvordan det så ut i huset vårt i gamle dager, og hvor besteforeldrene pleide å sitte. 
De fire små ørene lyttet spent, og ønsket å vite alle detaljer. 
«Hvor spiste dere?»
«Hvor var Tvén?» 
«Hvordan så besteforeldrene ut?» Osv. Osv. 
Morten forklarte med blanke øyne, og sa at besteforeldrene hans, var barnas oldeforeldre, men at de nå ikke levde lenger.

Akkurat i det jeg gikk inn for å legge fra meg noe i skapet på soverommet hos gutta, hørte jeg Morten ordrett spurte: «Tror dere oldeforeldrene deres passer på oss fra himmelen?» 


Så åpnet jeg det øverste skapet. 
Noe datt rett i gulvet foran meg. 
Alle 3 hørte det fra stua, og lurte på hva som smalt. 

Det var denne som datt i bakken.
 


Jeg tok den opp, og tenkte at den hadde jeg aldri sett før. Jeg har jo tross alt bodd i huset i 10 år snart, og så klart vært gjennom alle skuffer og skap. 
Denne hengeren lå tydeligvis i en hylle og ventet på å falle ut på et passende tidspunkt. 

MED underskriften til Mortens skjønne mormor, og guttas oldemor. 



Både Morten og jeg tørket øyekroken og syns det var veldig spesielt. 

Gutta var enige om at det var oldemor som hadde kastet den ned fra himmelen for å vise at vi blir passet godt på. 
<3 <3 <3 

Barnehagestart er IKKE for pyser !

Jeg har ei venninne som skal ha jenta si i barnehagen for første gang i august. Hun spør meg om råd og tips.
Både mor og far gruer seg nok litt til #oppstartsperioden.

Det er jammen ikke lett å komme med tips til dette, for barnehagestart er ikke for pyser. (Les: for pysete foresatte
Jeg fikk i hvert fall noen flashbacks av følelser i mammahjertet mitt da vi satt og diskuterte oppstartsperioden her om dagen. 

Husker den første dagen gutta skulle i barnehagen. De hadde da vært hjemme i 2 år, og var superklare for å være sammen med andre barn, få rutiner og å få både tilsnakk samt ros av andre voksne. Mammaen og pappaen derimot, - not so ready. 


Hjelpes. Det var jo så skummelt å skulle levere de fra seg! 
Vi hadde en rolig start med korte dager, men allikevel var det litt vanskelig. 

 


Første dagen var de sammen med både Morten og meg på avdelingen. Vi fikk barnehagen introdusert sammen med gutta, noe som var kjempe deilig. 
Husker ikke eksakt hvordan det var, men tror det var neste dag vi skulle gå fra gutta på avdelingen, vinke og si hadet ,- mamma og pappa kommer snart tilbake. 
Deretter fikk vi sitte på pauserommet til de ansatte mens gutta var alene. 
Morten og jeg satt og sippa begge to, og var spente på hvordan det gikk med skattene våre et par dører bortenfor. 
Det gikk jo så klart mye bedre enn forventet.... 

 

Så kom dagen da vi skulle levere de fra oss, for så å dra hjem noen timer. 
Huff. 
Gutta skreik og vi voksne skreik. (mest)
Vi prøvde så klart å skjule våre følelser for guttaboys, men det var helt ærlig noen lange timer for mor og far frem til de skulle hentes igjen.
Tror jeg satt og kikka på klokka non-stop.

Alle foresatte fortalte oss med trøstende ord at det ble bedre med tiden, og at det er naturlig å syns det er tøft i starten. Det er visst noe vi alle må gjennom i oppstartsperioden.
Heldigvis var barnehagen flink til å oppdatere oss på meldinger, og vi har en app på telefonen hvor vi kunne følge med på bilder av hva barna gjør gjennom dagen. 

Nå skal min nærmeste venninne snart levere fra seg tulla si, og jeg kjenner at jeg får en liten klump i magen bare ved tanken, men så går det jo så fint etter noen dager. For noen tar det nok litt lenger tid enn for andre. Tvillingene våre var nemlig svært forskjellige på dette med å løsrive seg, og å føle seg trygg. 

 

En stor takk til alle fantastiske mennesker som jobber med barna våre dag inn og dag ut.    

De er omsorgspersonene og forbildene til barna våre så store deler av de første leveårene, atte hjælp! 

Jeg er såååå takknemlig for en fantastisk jobb dere gjør :) <3 


Jeg kan si med hånda på hjertet at jeg alltid er trygg når jeg leverer om morgenen, for jeg vet de er i de beste hender. 
Og med tiden som barnehegemamma har jeg funnet ut at det er godt å savne, for da er det så innmari koselig å hente gulla hjem igjen også! 


 

Fineste veggen på hele cæmpingplassen <3

Ja, for dette med camping, det er ikke alltid bare-bare. Særlig ikke etter disse iso-campene (som det så fint heter) kom på markedet. 
Jeg er vokst opp med telt utenfor campingvognen, og var fornøyd med det, men barna våre har parkett og TV i bua si.... Huff. 

I disse isocampene, er det jo mulig å lage sin helt egen lille leilighet, med stue og kjøkken. Ganske mange har IKEA kjøkken og flotte prismelamper hengende fra taket. 
Vi derimot, har endelig skaffa oss den berømte IKEA-kjøkkenbenken som dere husker jeg skrev om her:  

http://fonhuset.blogg.no/1527541638_ikea_kjkkenbenk_og_reddende_restaurantfolk_hurra.html

Men én ting er sikkert. Kunstveggen vår er det ingen på hele campingplassen som slår! 
Noe så herlig :) 
Jeg blir så glad hver gang jeg kikker bort på dette herlige kaoset. Ja for her på campinga er det virkelig godt med farger og kaos. #skapebarndomsminner 


Da jeg selv var lita fikk jeg og venninna mi lov til å tegne og male på tak og vegger i campingvogna til hennes mormor. Det var helt villt! Vi følte oss super gærne! 
For et fantastisk barndomsminne. Gutta får ikke lov å være fullt så rampete her, så dette er det nærmeste vi kom. 


Jeg lagde «rammer» rundt hvert ark. Kjempe kjekt og veldig dekorativt.
Enig? 
Teipene kjøpte jeg for en slant på Tiger.
Ser jo at det hadde gjort seg om jeg hadde brukt blå tyggegummi til å henge tegningene opp med, men man tager det man haver, og her hadde vi rød teip, så da blei det slik. 

Gutta er kjempe stolte, og alle som kommer på besøk på Oddane må komme inn for en kikk. 
:) 

Journalist og prestebesøk

I går hadde vi besøk av en journalist fra lokalavisa #ØstlandsPosten
Hun skulle skrive litt om #Fønhuset som er fersk i bloggverden og på andre sosiale medier. 

Morten og jeg lo godt da vi i ettertid snakket om besøket vi hadde hatt, fordi det ga oss begge en deja vu feeling til den gangen da presten kom på hjembesøk før dåpen. Ikke det at presten og journalisten var så like, for det var de absolutt ikke, men å få besøk av et fremmed menneske i stua di kan gå begge veier. 

Prestebesøket ble nemlig alt annet enn vellykka!

La meg ta dere med tilbake til barseltåka høsten 2014. 
Med to små babyer, kolikk, en pappa som hadde begynt jobb igjen etter noen uker i pappaperm, masse barselbesøk, og en mor som kunne produsert melk til hele bygda (med de elektriske pumpene vel å merke) var vi rimelig slitne den høsten. 
Det var et aldri så lite kaos i heimen. Sa jeg lite? Nei det var totalt kaos. 

 


Guttas dåp stod for tur, og presten hadde nok helt sikkert sagt i fra at han skulle komme på hjemmebesøk.
Problemet var vel bare det at verken mannen eller jeg hadde fått dette med oss.... 
Så der satt vi i vår egen verden, da det ringte på døra en sen høstkveld. 

Ingen av oss spratt opp fra sofaen for å si det sånn. Vii hadde én baby i armkroken hver, Mc Donalds mat på bordet sammen med pumpeflasker og gulpekluter. 
Jeg var den heldige som måtte åpne. Det er jo ikke ofte folk kommer uanmeldt så jeg lurte på hvem det var. 
I mørket åpnet jeg forsiktig døra. 

Der stod det en pent kledd mann, litt sånn høflig nikkende. Jeg misforstod hele settinga, og sa «Beklager så mye, vi skal ikke ha noe i dag», og lukket døren igjen etter meg. 
Så ringte det på igjen. Jeg kjente en anelse av irritasjon, og gikk mot døra for andre gang. Åpnet og ventet på hva mannen hadde å si. Han svarte kjapt: 
«Jeg er presten». 
Da presterte jeg å si: «Å herregud!» 
Tankene farte gjennom hodet, er noen døde? 
Han fortalte det var dåpssamtale og at vi hadde en avtale i kveld. Jeg beklaget alt jeg kunne, og sa at vi helt hadde glemt det.  
Presten svarte at det ikke trengte å ta lang tid, og insisterte på å komme inn.

Så der stod han da. Midt i kaoset. Med en baby som hylte, den andre fikk flaske, og en bikkje  man ikke skulle tro hadde sett folk før, for han bjeffa helt vilt. 

«Jo da, bare kom inn.» 
Vi fikk sveipa et ledig hjørne i sofaen så presten fikk sitte. Han prøvde de neste minuttene tappert å forklare hva en dåp innebar, og ønsket babyene velkommen til menigheten. Bikkja gikk fra å bjeffe til å begynne å jokke på beinet hans...
Ja jeg vet, det var sååå flaut. Se det for dere da. Morten og jeg visste ikke om vi skulle le eller grine.
Attpåtil reiste han seg rett opp foran oss og begynte å synge en barnesalme for babyene, som da selvfølgelig gråt begge to. 

Det hele endte jo forså vidt greit da. Han takka for seg og dro igjen ganske kjapt. 
Vi har dog stussa litt på én ting i ettertid: 
Da dåpssøndagen kom, var det ikke samme presten som hadde vært hjemme hos oss den kvelden som holdt gudstjenesten. Egentlig helt greit, for det hadde faktisk blitt pinlig å se han igjen. 

Slenger med et par mobilbilder fra den store barnedåpen :) Tatt i svima i mørket så ikke så god kvalitet men. 


Intervjuet med avisa gikk heldigvis bedre enn historien over. Det vil si, gutta er lettere å bestikke med is og godteri nå som de blir 4 år, så vi kom oss helskinna ut av det. Tror jeg da. Det gjenstår vel forresten å se hva som kommer på trykk. Hihi :)